|
Alarmerende boligsituasjon
Det er over 2000 boligløse i Bergen. Dette tallet
vil bare øke dersom
dagens usolidariske boligpolitikk videreføres, skriver
Anne-Kathrine Vabø,
aktivist i BoligAksjonen. Hun hevder boligsituasjonen er
alarmerende.
MANGELEN på en helhetlig arealplanlegging har ført
til at Bergen sentrum
mer og mer likner et kjøpesenter i en rundkjøring
mens folk bosetter seg i
byens ytterområder.
Norsk boligpolitikk er den mest liberale i Europa. I 2000 ble
lovreguleringer av leiepris opphevet og husleienemnda fjernet.
De fleste
land i Europa har slike reguleringer. Nå har vi så
å si ingen politisk
styring av leiemarkedet. I stedet har vi en politikk der det
overordnede
målet er at man skal eie og ikke leie. Som resultat av
liberaliseringen har
boligprisene siden 1983 økt med 300 prosent.
I flere andre byer i Europa har politikerne valgt å legge
av 25 prosent av
boligmassen til sosiale boliger. I Oslo og Bergen velger politikerne
å
selge unna kommunale boliger med kortsiktig fortjeneste. Samtidig
er det
ingen sosial boligbygging. Dette har gjort leiemarkedet til en
gullgruve
for private utleiere, mens leietakere bor seg i hjel!
I Bergen kommune sin Boligmelding 2001 opereres det med 600 bostedsløse.
Ifølge Leieboerforeningen i Bergens nye undersøkelse,
er tallet minst 2000.
Bostedsløse er definert etter Ulfrstad, forsker ved Norges
byggforskningsinstitutt (Byggforsk), som "personer som ikke
disponerer egen
eid eller leid bolig og er henvist til tilfeldige boalternativ,
samt
personer som ikke har ordnet oppholdssted for kommende natt.
Dette omfatter
også personer som oppholder seg på institusjoner,
hospits eller liknende
som ikke har eget bosted ved eventuell utskrivelse og denne utskrivelse
vil
finne sted om to måneder eller mindre. Som bostedsløs
regnes også den som
bor midlertidig hos slektninger og venner." Når man
skal finne ut hvor
mange som er bostedsløse, er det naturlig med store mørketall,
da studenter
bor på sofaer hos venner og mange familier styrer unna
boligkontor og
hospits, og heller bor hos kjente eller på hytter. Alle
grupper er
representert i gruppen av bostedsløse.
ANTALL BOSTEDSLØSE i Bergen vil trolig øke i årene
fremover. Dette er det
hovedsakelig to grunner til. Antall kommunale utleieboliger reduseres.
Dette har ført til et stort press på utleiemarkedet.
Når det i tillegg ikke
finnes noen prisreguleringer, har dette ført til en kraftig
økning i
leiepris.
Bergen Bolig- og Byfornyelse (BBB), selskapet som forvalter kommunens
boliger, sliter med en gjeld på 1,6 milliarder kroner.
For å redusere denne
gjelden selges det unna 300 kommunale boliger i året. Så
lenge BBB har
gjeld, vil de heller ikke bygge nye boliger. Dette bidrar til
en gradvis
avvikling av leiemarkedet i Bergen. Markedsmekanismen fungerer
altså ikke.
Det er utleiers marked. For å oppnå likevekt må
det bygges flere tusen
utleieboliger i årene fremover. Dagens utleiemarked fungerer
rett og slett
som en butikk uten vareinntak.
Nylig ble leien på kommunale boliger skrudd opp til markedsleie.
Dette har
ført til en økning på mellom 1400-2200 kroner
i måneden. Bergen kommune
påstår at den økte husleien blir kompensert
med bostøtte. Dette er feil,
bare deler av leieøkningen blir dekket på denne
måten. I mediene har det
spesielt blitt fokusert på hvordan psykisk utviklingshemmede
er blitt
rammet av den nye ordningen. Den hodeløse boligpolitikken
går nok en gang
ut over de svakeste i samfunnet.
BOSTØTTE er forbeholdt dem som bor i kommunale utleieboliger.
Bare få av
dem som bor privat får bostøtte. Ettersom det blir
færre kommunale
utleieboliger, blir det også færre som får
bostøtte. I tillegg øker
boutgifter mer enn offentlige satser dekker opp. Det er ikke
bare i julen
når det er pressefokus at folk kommer til Frelsesarmeen
og ber om hjelp. De
kommer hele året. 80 prosent av dem som leier i Bergen
er
lavinntektsgrupper: innvandrere, lavtlønte, enslige foreldre,
småbarnsfamilier, studenter, trygdede og uføre,
unge i etableringsfasen,
eldre og minstepensjonister. Økning i leiepris presser
de med lavest
betalingsevne i oppadstigende grad. Flere og flere nye grupper
sliter i et
usolidarisk boligmarked.
Tendensen i norske byer er at prosentandelen av befolkningen
som bor i
bykjernen synker. For 45 år siden (1957) bodde det 60.000
mennesker i
Bergen sentrum, i 1997 var tallet sunket til 17.000. Bykjernen
har
gjennomgått store forandringer og er i dag mye preget av
bilisme og større
kjøpesentre. Det er flere eksempler på at boliger
er blitt revet til fordel
for veier og forretningsbygg. På Møhlenpris rev
man i 1995 140 boliger for
å bygge ny vei, Nonneseter og Krinkelkroken måtte
vike for nye kontorbygg.
I dag bor folk spredt og arbeidsplassene er fordelt på
mange forskjellige
kanter av byen. Dette gjør det vanskelig å bygge
ut et effektivt
kollektivnett. For å få minst mulig energibruk til
transport, bør folk bo
og jobbe nærmest mulig bykjernen. Derfor er det i sentrum
at det er
viktigst å fortette. En person som bor 12 km fra Oslo sentrum
reiser 78
prosent mer enn en som bor 4 km fra sentrum. Ideelt burde folk
bo og
arbeide på samme sted, men i praksis er dette vanskelig.
Det beste er
derfor at boliger og arbeidsplasser er sentralt plassert i forhold
til
kollektivknutepunkt. Bare på en slik måte kan folks
reisevaner dreies fra
bil til kollektiv transport. Utviklingstrenden er at bysentrum
omgjøres til
trafikkmaskiner, mens folk tvinges ut i byens ytterområder.
Ettersom Universitetet ligger i sentrum, er det transportbesparende
at
studenter bor i gang- og sykkelavstand til sin læreplass.
Det er heller
ikke lønnsomt å bo på Fantoft og andre steder
der man er avhengig av buss.
Til tross for den nye studentrabatten på bussene er dette
fortsatt en stor
utgiftspost.
Det er i Bergen sentrum minst 30 tomme bolighus som står
og forfaller. I
tillegg er mange bebodde hus også i dårlig stand.
Gamle og falleferdige hus
blir revet med unnskyldning om at folk ikke kan bo der. Dersom
de gamle
husene var blitt vedlikeholdt, ville det ikke være nødvendig
å rive dem. I
de tilfellene det blir bygd nye boliger er dette som oftest leiligheter
med
høyere husleie og apartements med dyr korttidsleie. Problemene
med
nybyggene er at de er forbeholdt høyinntektsgrupper og
er dermed med å øke
presset på leiemarkedet. Å ta vare på gamle
hus vil både bevare bybildet og
samtidig være boliger med en leiepris folk kan leve med.
Norge hadde frem til 1979 en lov som forpliktet huseiere til
å leie ut
igjen boligen innen 30 dager. Dersom huset ble stående
tomt lenger enn
dette, skulle en boligformidlingsnemnd i kommunen leie ut boligen.
I dag
har ikke huseiere annet ansvar enn å forhindre at huset
er fare for andres
sikkerhet.
Vi skal ikke lenger enn til Sverige for å finne lover som
sørger for at hus
ikke forfaller. Og i Nederland er det ikke lov å la hus
stå tomme i mer enn
ett år. Dersom en klarer å ta seg ubemerket inn i
huset og har med seg
stol, bord og seng er det lovlig å bosette seg der. Liknende
praksis er det
også i andre europeiske land.
BOLIGSITUASJONEN i Bergen er alarmerende. Da er det provoserende
å se at
hus står tomme. Å okkupere for å få seg
et sted å bo er kanskje ulovlig,
men på ingen måte urimelig! Etter okkupasjonen på
Sydneshaugen i mars d.å,
har Universitetet bestemt at noen av boligene deres skal selges
til
Studentsamskipnaden til takstpris, ikke markedspris. Dette viser
at
okkupasjon faktisk er et virkemiddel som hjelper. Også
i Oslo ser vi
konkrete resultater av husokkupasjoner. Et samlet bystyre vedtok
i januar i
år et forsøksprosjekt for ledige kommunale leiligheter.
De ledige
leilighetene blir leid ut for kroner null mot at leietakerne
pusser opp.
Skal det bli en løsning på boligproblemene, må
noe gjøres nå. Her er mye å
ta fatt i; husleienemnda, prisregulering av leiemarkedet og loven
fra 1979
må gjeninnføres. Kommunen må starte en storstilt
sosial boligbygging, og
det er på tide at man ser sammenhengen i bolig- og transportpolitikken.
Å
bo er faktisk en menneskerett.
n debatt
ANNE-KATHRINE VABØ
Billedtekst:
OKKUPERT: Sydneshaugen 10, som tilhører Universitetet,
ble okkupert i
vinter. Artikkelforfatter Anne-Kathrine Vabø i aksjon
øverst til høyre.
ARKIVFOTO: HELGE SKODVIN
|
