Besetterne

Skippergata 6. Året er 1981. Norges mest beryktede
husokkupasjon er i gang. Hvordan går det med noen av
okkupantene i dag? Nå er en ny Oslo-gård besatt. Her prøver
besetterne å styre unna alt som gikk galt i Skippergata:
Dop, rus, splittelse.

ANN CHRISTIANSEN
GEIR SALVESEN

Det klanker hardt i jern når vi slipper inn bak døren i
ny-besatte Hausmanns gate 40. Den digre jernslåen løftes på
plass igjen bak oss. Politiet skal ikke greie å storme
stedet uten hindringer. Slik sett er også denne
husokkupasjonen lik de fleste andre. Det er vaktlister med
nattevakter. Allmannamøter.
Men noe er også helt nytt. For på gårdsplassen holder
utrente hender på å skifte ut knuste vinduer med hele
vinduer. Det males og pusses opp innvendig. Her skal det bo
18 bostedsløse unge. De har strøm (som de betaler for), vann
i en etasje og forbereder seg til vinteren. Ulikt
Skippergata som gikk ad undas i dop, er det fullstendig
forbud mot all bruk av narkotika og alkohol. Selv ikke en
pilsflaske er lovlig.
- Vi lærte av Skippergata der, sier talsmann Bernt Olsen.
I tillegg: Dette er ingen okkupasjon for sløve typer. Her
er det forbud mot «å sitte på ræva», som det henger oppslag
om inne. En byggende besettelse.
De nye besetterne søker dialog med myndighetene og vil
helst overta gården. Men mener at det offentliges
forbrytelse er større enn deres egen. Store bygningsmasser
står tomme. Hausmanns gate 40, som er eid av staten, har
stått tomt i 10-15 år. Hvorfor gjør ingen noe?
Støtter okkupasjon
- Jeg synes det er kjempepositivt med den nye
husokkupasjonen. Jeg har vært bekymret for at aksjonsformen
skulle bli glemt, sier Cecile Campos (34).
Verden er ironisk, av og til bisarr. For 17 år siden var
hun med punkerne og anarkistene og rockerne og brant stjålne
Dagblad-aviser utenfor avishuset i Akersgata - i protest mot
avisens dekning av Skippergata-okkupasjonen. I dag jobber
hun som typograf samme sted og har leilighet i Gamlebyen og
god inntekt. Men meningene er ikke endret i særlig grad. Og
hun var med i Blitz-miljøet i en drøy tiårsperiode frem til
1993. - Nå er jeg i ferd med å bli en gammel dame, sukker
hun.
Hun fnyser imidlertid av boligpolitikken som hun mener er
minst like ille i dag som den gang, på begynnelsen av
80-tallet.
- Jeg har ikke ord for den politikken som lar tusenvis av
ungdommer være husløse, samtidig med at det står så utrolig
mange leiligheter tomme. Mange tilhører kommunen. Og jeg
håper det blir en stor strøm av okkupasjoner. Selvfølgelig
er mye forandret siden den gang, men boligsituasjonen er vel
bare blitt verre med enda dyrere inngangsbilletter til
boligmarkedet.
- Talentløst
Cecile var 16 år da hun den minneverdige oktoberdagen var
med på okkupasjonen av Skippergata 6. Hun kom fra det hun
beskriver som et middelklassehjem, var «frihetlig sosialist»
av sinnelag men ville ikke innordne seg i de regulære
partiene på ytterste venstre side.
- Talentløst, er hennes beskrivelse av okkupasjonsvalget i
-81. Skippergata 6 var et høl, uten strøm eller vann. Og det
ble vinter og skikkelig kaldt. Frykten for politiet var stor
innenfor murene i det barrikaderte huset. Det ble et helvete
for dem som bodde der. Cecile bodde der bare de to første
dagene, for hun hadde et hjem og et værelse å gå til. Men
hun oppholdt seg der regelmessig.
Utmattingstaktikk
- Hva lærte du egentlig av alt dette?
- Det kan gjøres, men det koster.
- Hva tror du Hausmannsgate-okkupantene har å lære av
Skippergata-aksjonen?
- Man skal ikke sette seg ned og prate for mye med
myndighetene. Best å holde kampen gående, selv om
myndighetene prøver utmattingstaktikk. Og det vil oppstå
problemer i slike minisamfunn, som i samfunnet ellers, mener
hun.
- Hva fikk du igjen?
- Mulighet for å leve et alternativt liv. Men alle må jo
kjøpe brød på Rimi.
- Du kan ta makten
På et småbruk på Nesodden, med hester, ponnier, en
selskapssyk geit, 10-12 høner og to viltre, men kjærlige
hunder, bor Skippergata-okkupanten Knut Houge (38). Kone,
fem barn - alle jenter. Fjernt fra storbyens betong. Og med
journalistjobb i ukeavisen til Næringslivets
Hovedorganisasjon, av alle ting. Men han vil utvikle
gårdsdriften og lage «besøksgård» for barn.
Han lærte noe om makt, at den kan gripes nesten ut av
luften. Men husokkupasjoner har lett for å bli tatt av
rusen.
- Ting har forandret seg, sier han. Uten at han er blitt
super-straight av den grunn. Angrer ikke på Skippergata, der
han ble talsmenn for UNGMOB, Ungdom mot bøteterror. Men han
har sett at virkeligheten er mer komplisert enn han ante den
gang. Etter okkupasjonen av Skippergata 6 i oktober 1981
skrev Houge bok om erfaringene.
Ideologi og rus
Knut Houge kom fra et standard hjem i Bergen, rett fra
gymnaset til jobb som pleieassistent på Dikemark i Oslo. Kom
med i Sosialistisk Ungdom, og i kontakt med anarkister og
punkere. Var den ideologisk bevisste delen av
«okkupasjonsstyrken» som slo til mot Skippergata.
Avholdsmann. Rød sosialist.
- Det råtnet på rot i Skippergata, sier han i dag. Rusen,
narkoen, tok knekken på okkupasjonen. Først var det enighet
om totalt rusforbud. Det ble vanskelig å holde fordi det kom
endel gatebarn, noen sendt dit av politiet - hevder han -
somvar misbrukere. Men gatebarna stjal fra felleskassen og
truet med vold.
- Da jeg så 11-12-13-åringer sette sine første skudd i
Skippergata, skjønte jeg at dette ikke lot seg forsvare
lenger, sier han. Hasjrøyken lå så tjukk av og til, at selv
kattene fikk hallusinasjoner og hoppet i luften etter
innbilte ting.
I noen gårder som senere ble okkupert, ble rotteplagen
sterk etter at kjælerottene til punkerne formerte seg. Ting
kom ut av kontroll. Det å erstatte det teite, kapitalistiske
samfunnet med noe annet, viste seg ganske umulig. På grunn
av de mange med sosiale problemer.
- Slike miljøer vil være som en magnet for folk med
rusproblemer . . . Gir du dem lillefingeren, er alt tapt,
sier han. Og tenker på dagens okkupanter.
Hva lærte han? Jo, at alt er mulig. Still de mest
urealistiske krav, og vinn mest på det. Si at du er talsmann
for en gruppe, for hele ungdommen. Selv om du ikke er det,
så tror de på det. Samfunnet forholder seg best til
enkeltrepresentanter.
Og så journalistene, da. Sekstiåtterne. De av dem som
fattet sympati for Skippergata-aksjonen. Og som ifølge Houge
nektet å se forsøplingen og rusmisbruket som lå rett foran
øynene på dem. Han rister litt på hodet over dem.
Mye å lære. Men han angrer ikke. Vil ikke være
revisjonist. - Vi ville ikke ha lært det vi gjorde uten.
Punkeren i det rosa trehuset
Han hadde byens høyeste og rødeste hanekam og okkuperte
Skippergata som 16-åring. Nå er Fridtjof Benneche (34)
etablert med villa, kone, datter og gjeld.
I et grønt pustehull i hovedstaden ligger det gamle
trehuset fra 1861. En rosa idyll i en sjarmerende bydel -
Rodeløkka.Her har han bodd i seks år. I vår fikk han og
kona, Norunn Reinertsen, også hun gammel okkupant, kjøpe
huset fra kommunen. Nå er det full renovering på gang.
- Dette gulvet er 140 år gammelt. Jeg har slipt det sjøl,
sier han og tramper lett på imponerende treplanker.
Så nå er han gjeldsslave. - Dette er et prosjekt du ikke
kan gå løs på hvis du ikke har mye penger, eller kan gjøre
mye selv.
- Så du har mye penger?
- Det har jeg aldri hatt. Men vi har to inntekter.
For det ble «folk» av Fridtjof Benneche, tømrer ble han
også. Fikk lærlingkontrakt via sysselsettingskontoret. Den
tidligere punkeren startet eget firma med renovering av
gamle hus som spesialitet. Da var det ikke fritt for at han
hoverte litt overfor dem som hadde vist mistro.
Nå jobber han i Ungbo, er faglig ansvarlig og arbeidsleder
i et arbeidstreningsprosjekt for beboerne, Apro. Mange av
dem er i samme situasjon som han selv en gang var.
Det er tid for tilbakeblikk. Til den gangen han som
15-åring begynte å vanke i byen. Han hadde problemer med
«villa og Volvo»-samfunnet. Hos punke-gjengen han møtte i
Oslo følte han seg hjemme. Ekstra sammensveiset ble de fordi
samfunnet rundt reagerte så kraftig. Blant «streitingene»
var det helt legitimt å banke dem opp, eller i hvert fall
kaste dritt.
Arrestert som 15-åring
I ettertidens lys kan nyansene bli klarere: Det var
selvsensur, kanskje til og med meningsterror. Men blant
punkerne utviklet det seg også æreskodekser. - Vi stilte opp
for hverandre. Men vi var beinharde. Det var oss mot dem.
En utstøtt gruppe som opplevde på kroppen at vold avler
vold. - Vi la oss ikke akkurat på ryggen, men tok igjen det
vi kunne. Og det var nok sjokkerende for mange på Oslo
politikammer.
Han ble arrestert første gang som 15-åring, under 1.
mai-opptøyer. Det ble flere arrestasjoner - og dommer.
- Sittet inne også?
- Ja da. Men jeg kan leve med det, jeg er ikke så dårlig
taper. Men jeg hadde håpet at de på den andre siden ikke var
så dårlige tapere heller. De hadde alltid loven i hånden -
sammehva.
Bærer fortsatt nag
Det utviklet seg til et glødende politihat - og mye av naget
bærer han fortsatt med seg.
Blant minnene fra Skippergata er da 21 punkere flyttet inn
på samme rom i januar 1982. Tre dager tok det før det ble
plussgrader. Selv hadde han bronkitt.
Han vet ikke egentlig helt om han, som 15-16-åring, hadde
så nøye gjennomtenkt motiv for å okkupere. - Men de fleste
hadde sine grunner for å flytte hjemmefra.
Han angrer ikke, men tenker på ungdomstiden med blandede
følelser.
- Jeg mener at man stort sett er ansvarlig for sine
handlinger. Men jeg brant jo endel broer, da. Rullebladet er
jo ikke helt strøkent. Endel gikk nedenom og hjem også. Men
det jeg er bitter for, det er det vi ble møtt med fra
politiet.
Så kan man lure på hvordan han som far ville reagere hvis
hans datter ble husokkupant.
- Hvis hun flyttet hjemmefra i 15-16-årsalderen, ville jeg
lure på hvorfor. Men jeg vil ikke si at det er kriminelt i
utgangspunktet å okkupere. Den egentlige kriminaliteten er
at kommunen lar mange boliger stå ubrukt. Kommunen er en
veldig dårlig forvalter.
På veien mot det «streite» livet tok han med seg endel
lærdommer. Blant annet om det å kjenne sult, virkelig sult.
Om dynamikken i et felles fiendebilde. Og om alltid å ta den
svakestes parti i konflikter.
ann.christiansen@aftenposten.no
geir.salvesen@aftenposten.no
FAKTARAMME
Okkupert
i Oslo 1999: Hausmanns gate 40
Saxegaardsgata 11
1996: Saxegaardsgata 8
1994: Mustads vei 3
1991: Toftes gate 18
1990: Økernveien 11/13
Storo gård
Thorvald Meyers gate 41
Toftes gate 61
1989: Alnafetgata 5
1989-1999: Kruses gate 7-9
1987: Langes gate 3
Grønland 30-32
1986: Gamle Aker alders og sykehjem
1985: Drammensveien 165-167
Brinken 53
Borggata 14
Heimdalsgata 23
Breigata 20
Frognerveien 8-10
1984: Storgata 36
1983: Pilestredet 45
1981: Skippergata 6-8

Billedtekst:
Fnyser. Boligpolitikken er minst like ille i dag som da hun
var med på å okkupere Skippergata, mener Cecile Campos.
FOTO: JOHN MYHRE
Faksimile fra Aftenposten 6.9.99
Pusser opp.Fridtjof Benneche og Norunn Reinertsen er i
gang med en livsoppgave; renovering av huset fra 1861.FOTO:
VERONICA MELÅ
18 år tilbake. Lærjakke, nagler og hanekam. Punkerne på
80-tallet var samstemte både i klær og meninger. «Det var
oss mot dem». Til høyre Fridtjof Benneche.FOTO: BERNT EIDE
Rusfritt. Skippergata-okkupant Knut Houge er blitt
småbrukseier. Totalt rusforbud er det eneste som nytter for
husokkupanter, mener han.FOTO: GEIR SALVESEN